

Bare synd det ikke endte helt lykkelig i dette tilfellet...


Men så finner jeg plutselig ut at Olympus har lansert enda et PEN kamera; Olympus PEN E-P2:
Det er nesten akkurat to og et halvt år siden jeg fikk vite at mamma har kreft. Etter det har hun vært gjennom flere operasjoner, lange, slitsomme og smertefulle opphold på sykehus, strålebehandling og nå cellegift. Jeg burde kanskje ha skjønt at siden hun fortsatt blir behandlet så er det et tegn på at noe er galt... Men naiv som jeg er har jeg ikke kunnet forestille meg noe annet enn at det skal gå bra. Det har liksom ikke vært noe alternativ...
Det var først da pappa 1. juledag fortalte meg at vi må la henne nyte den tiden hun har, at det gikk opp for meg at dette er alvorlig. Det er visst ikke noen selvfølge at hun blir bra. Tvert i mot er det større sjanse for at det ikke går bra... Men hva kan jeg si? Hva kan jeg gjøre? Det er ingen sjangs i helvete at jeg kommer til å spørre hvor lenge hun har igjen. Et liv uten mamma er utenkelig, og jeg kommer ikke til å gi opp håpet, selvom det akkurat nå er mest fristende og bare legge armene rundt henne og bli der til alt er bra.
Men noe av det mest urettferdige av alt er at jeg nesten aldri har vært mer lykkelig enn det jeg er nå. Jeg er forelsket og har så utrolig mange ting og se fram til... I tillegg har jeg den beste støtten rundt meg. Jeg er så heldig at det skulle bare mangle at noe skal må gå galt. Jeg håper bare ikke dette er en av de tingene :(

Glasgow overgikk alle forventinger. Jeg hadde ventet meg en rolig småby, men vi ble mettet på både shopping, hotell, mat og drikke. Selvom jeg brukte mer penger enn jeg hadde planlagt og endte opp med å tilbringe ukene etterpå (inkludert julaften) på å være syk, så var det absolutt verdt det. Kjøpte meg masse nye smykker, klær, osv. Sier bare urban outfitters, jane norman og primemark <3> Ginger lovin 4 evah! 












