And they don't know what I've been through, like you do

Høsten er alltid tung, men for meg er denne høsten enda kaldere enn vanlig. Først og fremst gruer jeg meg til en jul uten mamma. Savner henne så enormt og er sliten psykisk. Tusen ting gnager inni meg og uten Thailandturen å se fram til vet jeg ikke helt hva jeg skulle gjort...

Jeg ligger litt etter med oppgavene mine. Hittil har alt gått bra, men nå merker jeg at jeg begynner å slite litt. Har ingen inspirasjon... Skal nok klare å komme meg gjennom de siste tre innsendingene, men føler ikke det jeg skriver blir så bra som det burde vært. Men at jeg består er vel det viktigste?!

Når det kommer til oppussingen så er vi jo så godt som ferdig. Det er detaljer som står igjen, men det plager likevel vettet av meg at vi aldri får tid til å gjøre ferdig. Det som har blitt gjort er i alle fall fantastisk kult :) Gleder meg til å legge ut bilder, men de kommer nok ikke før ting er perfekt. Forhåpentligvis før vi reiser til Thailand. I hvertfall prøver Kristoffer å berolige meg med det.

Stort sett har jeg det egentlig ganske bra nå. Hadde mamma fortsatt vært i live hadde jeg muligens vært verdens heldigste? I går fikk jeg endelig det store hvite treet som jeg har ønsket meg. Det var en ettårsgave fra min kjære og skal brukes til å henge de tusen smykkene mine på. Det er KJEMPEfint. Takk Kristoffer.

Savn

Det har snart gått en måned siden mamma døde, men jeg savner henne bare mer og mer. Det er som om det sakte men sikkert går opp for meg at jeg aldri kommer til å se eller snakke med henne igjen. Føler meg helt hjelpesløs innimellom.

Heldigvis går livet videre og jeg har mine oppturer også. Har feiret min 21. bursdag og laget mammas jordbærkake for første gang. Pappa tok meg, Mona, Eric og Kristoffer med ut for å spise.

Jeg er heldig som har herlige venner og verdens beste kjæreste som støtter meg. Sist lørdag ble jeg feiret hjemme hos Lotte. Fikk masse fine gavar og sang.

Ellers har jeg hatt ferie i hele juni. Godt å få slappet av litt, tenkt og få ting litt på avstand. Vi har fikset opp terassen som nå begynner å bli veldig fin. I tillegg er vi i gang med oppussing inne. Nytt kjøkken, gulv, dører og riving av vegger står for tur. Gleder meg :)

Avslutning

Det ble en veldig fin sermoni for mamma i går. Vil takke alle som kom og alle som sendte blomster! Vil huske den dagen for alltid, og er rørt over hvor mange som dukket opp!

Aftenposten 2. juni 2010

It's you I can't replace

Since you've gone I've been lost without a trace
I dream at night
I can only see your face
I look around but it's you I can't replace
I feel so cold and I long for your embrace

Forandringer

Det blir lange og harde dager når jeg er alene, så satte pris på litt selskap i dag. Tuva kom og hjalp meg med forbredelser til begravelsen. Jeg har tatt på meg hovedansvaret og det er mye som må ordnes som jeg ikke har begynt å tenke på enda... Forhåpentligvis blir begravelsen på fredag i Kolbotn kapell. Det føles mer riktig å ha mamma her på Kolbotn hvor hun har bodd i over 20 år framfor en fremmed gravlund i Oslo.

Jeg tror ikke jeg helt har klart å ta det innover meg at hun faktisk er borte... Jeg kjenner at jeg savner henne slik hun var før hun ble ordentlig syk. Det øverste bildet er tatt min første skoledag for 14 år siden, det siste er tatt for mindre enn to uker siden...

Et siste farvel

I går ettermiddag mistet Mona, Eric og jeg mamman vår. Pappa mistet hans livs kjærlighet. Mormor mistet en datter. Tantene mine mistet sin søster. Daniel mistet sin farmor. Og mange andre har mistet en venn.

Det er en lettelse at sykdommen er borte, for de siste dagene var det ikke mye annet en sykdommen som var igjen av henne. Jeg har mye jeg skulle ønske jeg kunne fått snakket om og gjort, men tiden går så altfor fort i slike situasjoner. Man forventer alltid at det vil komme et senere tidspunkt, men denne gangen gjorde det ikke det.

Takk for alt mamma. Vil alltid ha deg med meg. Du har formet meg på alle måter og jeg kommer til å savne deg.

Hvil i fred!

Unni Louise Langløkken 07.12.50 - 29.05.10

Ulykke i ulykken

Når man tror det ikke kan bli verre så kan det jo alltid det. Det jeg trodde var allergi er nok i stedet en kraftig forkjølelse. Har feber og vondt i hele kroppen. Selvfølgelig kommer dette midt oppe i eksamen. I morgen skal jeg levere, og jeg tror jeg har noen lunde kontroll. Vi får håpe det i alle fall...

I sta var jeg, Kristoffer og Oliver hos dyrlegen for å ta ultralyd på Olivia og klippe klørene på Cherry. Det ser desverre ikke så lyst ut med tanke på valper. Dyrlegen så ingenting inni der og vi merker heller ikke så mye på magen hennes. Utrolig trist om de hormonelle sinnautbruddene hennes er forgjeves... :/ Vi som hadde håpet på et par gledesspredere å bruke sommeren på.

Jeg får komme meg tilbake til eksamensarbeid og bli-friskjobbing med fiskesuppe. Etterpå skal jeg på sykehuset å besøke mamma sammen Mona og pappa. Vi har nok sett bedre dager alle sammen.

Gratulerer med dagen, Norge!

Da var 17. mai 2010 vel overstått. Vi ble vekket halv 6 av russen, så fikk litt for lite søvn. Klokken 09 var vi i gang. Jeg ble med Kristoffer til hans mormor og morfar der vi møtte Oliver og foreldrene hans. De bor i gaten som toget går forbi, så alt vi trengte å gjøre var å gå utenfor døra. Oliver samlet en stor bunke med russekort også møtte vi på et par kjente.

I 13 tiden dro jeg og Kristoffer inn til byen for å besøke mamma. Hun er forsatt veldig svak, så nå gjelder det å få besøkt henne så ofte som mulig - noe jeg tror hun setter stor pris på. Pappa kom mens vi var der, men det føles fortsatt ikke noe godt å gå fra henne...

Oliver fikk forsøkt seg på "lille lekeland" på Vassbonn skole, men det gikk ikke helt som planlagt. Potetløp og ringkast blir litt vanskelig for selv den tøffeste fireåring, mens trehjulssykkelres gikk strålende :)

Dagen ble avsluttet med et herlig koldtbord hjemme hos foreldrene til Kristoffer. Nå er det nesten leggetid for alle sammen her. Olivia har kulemage og hormoner som en villku! Cherry var med på vassbonn og fikk dermed kjørt seg ganske godt. Men den som er mest sliten er nok stakkars Oliver som har løpt og hoppet og syklet og vært sjørøver :)

Verden stopper ikke opp...

Merete arrangerte tidens Black & White Party på HV-huset lørdag. Hadde det kjempe koselig; fikk meg en ny venn og oppfant en ny drink med Helene, lo av Lotte som var så drita og morsom, koset med babyen i magen til Alice, begynte nesten å gråte da Eli fortalte meg at hun har fått seg kjæreste, delte ut bilder til USA-jentene som jeg framkalte på fredag og danset med ALLE :)

Søndag var en typisk dagenderpå-dag, hvor vi sov til 14.00 spiste taco til frokost, dro på åpen gård på Rosenholm sammen med Oliver og foreldrene til Kristoffer, som vi deretter fikk grillmat hos. Var innen om minikjapptur hos mamma og pappa. Har fremkalt og forstørret et gammelt bilde av mamma og mormor tatt før jeg ble født da alle var unge, friske og pene. Jeg kjøpte også to rammer så mamma og mormor skal få et eksemplar hver.

Merker at jeg savner mamma. Hun er jo i live, men hun liksom ikke den samme personen som hun var, og det går ikke å få snakket ordentlig med henne heller. I dag ble hun nok en gang innlagt fordi hun var så sliten og har det vondt...

Kunne ønske det var noe jeg kunne gjøre!!!

Livet har heldigvis sine lyse sider, og jeg er på alle andre måter den heldigste jenta i verden med de beste vennene, de beste hundene og den absolutt beste kjæresten!

Parykkhandel på Frogner

I går dro jeg sammen med mamma til Frogner og en butikk kalt Ruhs. Mamma har fått "resept" på parykk fra Ullevåll og har mistet det meste av håret. Tror nok ikke det er en morsom opplevelse for en dame å miste håret. Det er liksom noe av det som gjør oss til kvinne. Så selvfølgelig er det vanskelig når man skal velge noe "nytt." Man får aldri noe som er helt likt det man hadde fra før, så vi endte opp med 3 stykker som vi tok hjem for vurdering. Jeg og pappa har samme favoritt, så håper det blir den hun velger :)Skal tilbake på tirsdag. Da skal jeg og mamma tilbake til Frogner for å levere de parykkene hun ikke vil ha, også skal vi ha en sushi-date. Det skal blir kjempe hyggelig med litt mor-datter kos. Gleder meg!

I dag har vi vært heldige å hatt enda en fantastisk dag med sol. Jeg skulle egentlig på jobb, men har litt ustabilt humør. I dag var nok mer en hjemme og ta det med ro dag. Jeg sov lenge, skrev ferdig en skoleoppgave og møtte deretter Mathias som jeg ikke har sett på leeenge! Vi gikk en lang tur på nesten 2 timer sammen med hundene. Utrolig koselig.

I kveld skal Kristoffer ta meg med på vår første ordentlige "ute-date." Dvs. en tur til byen for litt mat, drikke, dessert, tur og det som følger med en date. Jeg har verdens beste kjæreste.

Vet jeg har vært litt dårlig på å være sosial i det siste. Så unnskyld til alle det gjelder! Forhåpentligvis vil noen av dere komme hit (til Kristoffer) i morgen?

Vår

Nå har hestehoven begynt å blomstre og snøen er nesten borte. Jeg elsker at det vår, men kunne ønske ting var litt anderledes. Nå har det seg slik at liver går videre uansett hva jeg gjør, så det er bedre at jeg kommer meg ut og lever litt i steder for å bare stenge meg inne. Noen bilder fra de siste dagene:


Olivia plumpet i vannet stakkars. Så ikke glippen mellom isen og land. De to andre hundene klarte likevel å prestere og gjøre det samme rett etterpå... Haha!

I går var det mafiafest på Oppegård i anledningen Astrid og Lotte 21 år. Jeg var der i noen timer, men dro ganske tidlig. Var kjempe koselig å møte igjen folk da :) Tror nok de hadde en fin kveld.

I dag skal vi til pappa og mamma (som er hjemme for helgen,) og jeg skal lage hjemmelaget pizza til alle sammen. Skal bli bra med litt familiekos! Håper Nora får en fin bursdagsfeiring da, og Gratulerer med dagen (som er i morgen!)

Både Cherry og Olivia har nå fått løpetid. Cherry skal øyelyses på mandag og jeg leter etter en kjæreste til Olivia, så kanskje blir det dobbelt kull med valper her om et par måneder. Koselig :)

Gode venner

Håper alle unnskylder meg for å være så usosial som jeg er for tiden. Jeg setter utrolig pris på all støtten jeg har fått og jeg blir kjempe glad for alle meldinger og kommentarer her på bloggen. Jeg beklager at jeg ikke har svart på alle sms'er osv, men det betyr ikke at jeg ikke leser dem og setter pris på dem. Det er bare ikke alltid så lett å vite hva jeg skal svare. Det som er si er liksom blitt sagt... Jeg er hvertfall veldig glad i dere, og jeg håper på å få tilbake litt sosiallyst igjen. Dere betyr så mye for meg!

Akkurat nå er det viktigste å prøve og holde meg selv sammen og få mest mulig ut av den tiden jeg har igjen sammen med mamman min. Kanskje er det uker, måneder, år... Det er vanskelig å si. Selv om det ikke blir mye tid jeg er på sykehuset, så har jeg det hele tiden i bakhodet. Den eneste som klarer og få meg på bedre tanker og holder motet mitt oppe er Kristoffer. Han er verdens herligste kjæreste og den beste vennen man kan få. Takk elskling!

Skal prøve å få kavet meg på jobb for første gang etter en laaang ferie på fredag. I tillegg har jeg fått startet på skoleoppgaven jeg har fått utsettelse på. Forhåpentligvis kan ting gå litt mer som normalt framover. Men uansett, takk for forståelse og støtte :) Gleder meg til bursdagsfeiring for Astrid og LotteBongo på fredag!

Påskeferien

Det har vært en litt spesiell påske, men jeg har tross situasjonen kost meg ganske mye. Har vært litt usosial med tanke på venner. Vært sammen Kristoffer og familien for det meste. Senest i dag lagde jeg gratinert laks (nam!) til Kristoffer og hele familien - inkludert mamma som er på besøk hjemme fra sykehuset. Jeg tror hun føler seg litt bedre, og hun er litt lettere å kommunisere med. Det er tydelig at det hjelper litt å ligge på Ullevåll.

På torsdag dro Kristoffer og jeg til Skarbol sammen med hundene. Det var veldig koselig. Deilig å komme seg litt bort og få avstand til ting, men ble bare borte en natt da jeg ikke liker å være langt unna om noe skulle skje - selvom Skarbol bare ligger en times tid unna Kolbotn. Nå er endelig påskeværet kommer og man kjenner at det snart er sommer :) Yes! Snøsmelting på G;

Fredag kveld tok vi en liten gathering hos Lotte; jeg, Kristoffer, Eli, Kissa og Paal. Koselig å se igjen Kissa og Paal, som jeg ikke hadde sett på en måned. Godt å være litt sosial også, selv om det er mest fristende å bare stenge seg ute fra verden en periode.

Hjernesvulst

Jeg og pappa dro på hagemøbelshopping i Bærum for å få tankene over på litt andre ting. Koselig å få litt far-dattertid etter gammelt. Han svidde av 20 lapper på terassemøbler til den nye leiligheten til han og mamma, deretter dro vi på besøk til Lovisenberg.

Med en gang jeg kom inn i rommet merket jeg at alt blodet forsvant fra hodet og jeg måtte gjentatte ganger legge meg ned på gulvet for å ikke besvime. Mamma var fjern, men tilstede. Hun er veldig vanskelig å lese. Jeg aner ikke hvor følelsene hennes er nå, men jeg vet i allefall at hun ikke lider fysisk.

Legen og en sykepleier kom inn og fortalte at det mest sannsynlig er svulst på hjernen som skyldes forandringene hos mamma. Det hørtes nærmest ut som en dødsdom i mine ører. Det må være helt forjævlig for pappa og vite at kona hans lider av det samme som hans far led av før han døde.

Jeg er overrasket over hvor sterk jeg klarte å være. Jeg gråt ikke på sykehuset eller foran pappa, men først da jeg satte meg inn i bilen til Kristoffer. Vet ikke hva jeg skulle gjort uten han akkurat nå. Han er den eneste grunnen til at jeg ikke bryter fullstendig sammen. Jeg vil være sterk for pappa og Mona. Eric har jeg ikke møtt etter at jeg kom hjem, så vet ikke hvordan han har det. Forhåpentligvis kan vi ta en middag alle sammen i løpet av uken.

Akkurat nå kunne jeg ønske at jeg var religiøs. Da kunne jeg kanskje sett litt anderledes på ting, men det klarer jeg ikke. Mamma er altfor ung til og dø!

Lovisenberg

Nok en gang har jeg feilvurdert situasjonen med mamma. Jeg har alltid så vanskelig for å tro at det som skjer virkelig er så alvorlig som jeg først får inntrykket av, så jeg dysser det litt ned både for meg selv og andre. Det hjelper også på når alle sier at det kommer til ordne seg. Jeg er så naiv. Selvfølgelig er ingenting sikkert... Hun er nå innlagt på Lovisenberg etter en legetime i dag. Jeg og pappa skal antagelig på besøk om ikke så lenge.

Utenom dette har livet mitt aldri vært bedre. Ironisk nok...

Borte kan være veldig bra, men hjemme er alltid best!

I åttetiden tirsdag, litt forsinket, var jeg endelig i armene til Kristoffern min igjen. Det var helt ubeskrivelig deilig å møte han etter 3,5 lange uker. Han er enda kjekkere enn jeg husket, og er fortsatt verdens beste! Da vi kom hjem til han var leiligheten så og si strøken, med en bukett med 20 vakre roser midt på stuebordet :)

Under boardingen på flyet i JFK fikk jeg en sjokkbeskjed om at mamma hadde blitt værre. Det var utrolig vanskelig å holde ut en reise på 17 timer, men tilslutt var jeg endelig hjemme, og i går var jeg å besøkte henne, pappa og Mona. Det er ikke særlig morsomt å se sin egen, vanligvis sosiale og oppegående, mor fraværene og stille. Hun sliter med å kunne utrykke seg, selvom hun vet akkurat hva hun skal si. Vi får ikke vite resultatene på scanningen hun har tatt før etter påske, men jeg HÅPER at hun er bra igjen før det. Faren til Kristoffer, som er fysoterapaut ved diakonhjemmet, var i alle fall overbevist om at det ikke var kreften som hadde spredt seg, men heller en luftboble i blodet (eller noe sånt?) som ville forsvinne av seg selv. Det hadde vært helt fantastisk om det er saken. Mamma har vært i gjennom nok som det er. Hun fortjener dette mindre enn noen andre jeg kjenner.

Nå er kjæresten min på jobb, og jeg er alene hjemme med hundene. Tror de synes det er godt å ha meg her igjen. Velger å innbilde meg det :) Jeg har sykt jetlag, så har vært våken så og si i hele natt (stakkars Kristoffer!) med unntak av et par timer med marerittfylte drømmet mot morgenkvisten. Håper at livet skal føles litt lettere når K kommer hjem igjen. Går rundt med en sursøt følelse i magen hele tiden nå - jeg er trist pga. mamma, men samtidig veldig glad for å være hjemme med mine kjære igjen! Det er ikke noe jeg får gjort her nå, så Kristoffer tar meg med til Arendal som planlagt, sammen med Oliver og hundene. Det blir koselig og forhåpentligvis er alt så mye bedre når jeg kommer hjem igjen på søndag :)

Til slutt må jeg takke jentene mine, Lotte, Marie, Tuva og Eli, for en fantastisk fin tur og for støtten de har gitt meg. Kunne ikke hatt bedre venner!

Bildene under er fra Empire State Building, og er tatt av Marie og Eli

Røde Kors Ungdom

Nå nærmer jeg meg halvveis i skolearbeidet mitt^^ Tuva har vært her og hjulpet meg. Skriver en artikkel om Røde Kors Ungdom, og hvor lite aktive barn og unge er innenfor frivillig organisasjonsarbeid. Det er faktisk noe som bør vurderes å ta inn i skolen. Det er både lærerikt, gøy og givende. Jeg skal ikke si at jeg er noe glansbilde akkurat... Det eneste jeg gjør er å støtte SMS-aksjonene til Amnesty innimellom. Også har jo jeg og mamma to fadderbarn i India da :)

Uvitenhet er en velsignelse

Det er nesten akkurat to og et halvt år siden jeg fikk vite at mamma har kreft. Etter det har hun vært gjennom flere operasjoner, lange, slitsomme og smertefulle opphold på sykehus, strålebehandling og nå cellegift. Jeg burde kanskje ha skjønt at siden hun fortsatt blir behandlet så er det et tegn på at noe er galt... Men naiv som jeg er har jeg ikke kunnet forestille meg noe annet enn at det skal gå bra. Det har liksom ikke vært noe alternativ...

Det var først da pappa 1. juledag fortalte meg at vi må la henne nyte den tiden hun har, at det gikk opp for meg at dette er alvorlig. Det er visst ikke noen selvfølge at hun blir bra. Tvert i mot er det større sjanse for at det ikke går bra... Men hva kan jeg si? Hva kan jeg gjøre? Det er ingen sjangs i helvete at jeg kommer til å spørre hvor lenge hun har igjen. Et liv uten mamma er utenkelig, og jeg kommer ikke til å gi opp håpet, selvom det akkurat nå er mest fristende og bare legge armene rundt henne og bli der til alt er bra.

Men noe av det mest urettferdige av alt er at jeg nesten aldri har vært mer lykkelig enn det jeg er nå. Jeg er forelsket og har så utrolig mange ting og se fram til... I tillegg har jeg den beste støtten rundt meg. Jeg er så heldig at det skulle bare mangle at noe skal må gå galt. Jeg håper bare ikke dette er en av de tingene :(

God jul og godt nytt år!

Da var julaften vel overstått. Og jeg er trygt hjemme i Norge etter en overvellykket Glasgowtur med Eli. Jeg har blitt syk, men ellers har jeg det veldig bra! Skal komme med en ordentlig oppdatering etterhvert, men akkurat nå vil jeg bare ønske alle en GOD JUL og et GODT NYTT ÅR! Jeg tror det nye året kommer til å bli veldig bra. Kanskje det beste sålangt? Jeg har kun to ønsker;

1. at mamma skal bli frisk

2.at jeg og Kristoffer holder sammen

Kunne bare de to bli oppfylt så hadde jeg vært verdens lykkeligste...