Tiden flyr og plutselig var et nytt år i gang. Nye utfordringer og muligheter; jeg har ekstremt mange planer som f.eks. få tatt lappen, søke nye studier, gjøre ferdig finpusset i leiligheten, la Olivia få valper, osv...
Det er ikke noe å legge skjul på at 2010 var både det beste og det værste året i mitt liv sålangt. I januar dro jeg med min, på den tiden, rimelig færske kjæreste, Kristoffer til Torrevieja for å feire bursdagen hans.
I mars dro jentegjengen 3 herlige uker (med mye hjemlengsel...) til USA/Mexico.
På flyplassen i NY, på vei hjem, fikk jeg nyheten om at mamma var blitt betydelig sykdom. Pappa hadde allerede julen før fortalt meg at det sannsynligvis ville gå nedover, men sjokket var likevel enormt. Det ble en lang tur hjem, og aldri har jeg vært reddere. Bare Kristoffer kunne få meg til å smile da han stod å ventet på meg på Gardermoen. Den dagen kommer jeg aldri til å glemme.
Mamma ble stadig dårligere og mistet etterhvert evnen til å kommunisere og beveglighet. Det finnes ikke ord for å beskrive hvor hardt det er å se en av sine nærmeste forfalle og forsvinne i løpet av et par uker. Den siste dagen jeg så henne i livet var hun borte. Mamma var borte og sykdommen var igjen. Få timer etterpå fikk vi telefonen om at hun var gått bort. 29. mai, samme kveld som Norge arrangerte MGP. Hvor ironisk er det ikke at hele landet fester mens vi mister en av dem som betyr mest i hele verden? Likevel var det en lettelse at hun skulle slippe å lide noe mer. At vi skulle slippe å se henne på den måten. Jeg hadde vanskeligheter for å erstatte bildene av henne som syk, med slik jeg så på henne før, men heldigvis er hun med meg i drømmene mine nesten hver natt, noe som gjør det lettere å huske henne for den fantastiske personen hun var.
7. juni ble minnestunden holdt i Kolbotn Kapell. Det var sol og varmt vær, og folk kom fra nær og fjern for å minnes mamma. Jeg ble overveldet av hvor mange som stilte opp og hvor mange som ville si noe. Det var en vakker sermoni.
Sommermånedene gikk i berg- og dalbane, med oppturer og nedturer. Det må nok ha vært tøft å være kjæresten min, men Kristoffer klarte seg bra. Uten han vet jeg ikke helt hvordan det ville gått...
I slutten av juli dro vi en uke til Djerba, Tunisia. Makan til chaterferie har jeg ikke opplevd, men det gikk overraskende bra! Brunfargen var i allefall på plass da vi kom hjem.
Så ble det høst og mørketid, men med oppussing i full gang fikk vi heldigvis annet å tenke på. Det var utrolig moro å se hvordan leiligheten sagte, men sikkert, formet seg slik vi ønsket. Resultatet kunne ikke blitt bedre.
Så, endelig, kom årets høydepunkt - 3 ukers ferie til Thailand, bare jeg og Kristoffer. Vi gledet oss noe sinnsykt og det gjorde det enda bedre at vi reiste fra -20 grader her i Norge til +35 grader i Thailand. Som dere sikkert fikk med dere i forrige innlegg så kunne det ikke blitt mer velykket (bortsett fra regnet i Koh-Samui.) Det som ikke ble nevnt var at mens vi bodde i 58. etg. på Lebua, et av verdens fineste hoteller, fridde Kristoffer til meg. Jeg svarte selvfølgelig ja! om det skulle være noen tvil, og etterpå hadde vi en kjempe romantisk middag på toppen av hotellet. En perfekt avslutning på ferien og definitivt årets opptur!
Da vi kom hjem gjenstod kun julekos og nyttårsfeiring. Alt gikk sånn noenlunde greit for seg. Min første kalkun bestod, selv om den ikke helt kan sammenlignes med den mamma pleide å lage...
Takk for det gamle, og godt nytt år :)
