Under boardingen på flyet i JFK fikk jeg en sjokkbeskjed om at mamma hadde blitt værre. Det var utrolig vanskelig å holde ut en reise på 17 timer, men tilslutt var jeg endelig hjemme, og i går var jeg å besøkte henne, pappa og Mona. Det er ikke særlig morsomt å se sin egen, vanligvis sosiale og oppegående, mor fraværene og stille. Hun sliter med å kunne utrykke seg, selvom hun vet akkurat hva hun skal si. Vi får ikke vite resultatene på scanningen hun har tatt før etter påske, men jeg HÅPER at hun er bra igjen før det. Faren til Kristoffer, som er fysoterapaut ved diakonhjemmet, var i alle fall overbevist om at det ikke var kreften som hadde spredt seg, men heller en luftboble i blodet (eller noe sånt?) som ville forsvinne av seg selv. Det hadde vært helt fantastisk om det er saken. Mamma har vært i gjennom nok som det er. Hun fortjener dette mindre enn noen andre jeg kjenner.
Nå er kjæresten min på jobb, og jeg er alene hjemme med hundene. Tror de synes det er godt å ha meg her igjen. Velger å innbilde meg det :) Jeg har sykt jetlag, så har vært våken så og si i hele natt (stakkars Kristoffer!) med unntak av et par timer med marerittfylte drømmet mot morgenkvisten. Håper at livet skal føles litt lettere når K kommer hjem igjen. Går rundt med en sursøt følelse i magen hele tiden nå - jeg er trist pga. mamma, men samtidig veldig glad for å være hjemme med mine kjære igjen! Det er ikke noe jeg får gjort her nå, så Kristoffer tar meg med til Arendal som planlagt, sammen med Oliver og hundene. Det blir koselig og forhåpentligvis er alt så mye bedre når jeg kommer hjem igjen på søndag :)
Til slutt må jeg takke jentene mine, Lotte, Marie, Tuva og Eli, for en fantastisk fin tur og for støtten de har gitt meg. Kunne ikke hatt bedre venner!
Bildene under er fra Empire State Building, og er tatt av Marie og Eli
Håper pappaen til Kirs har rett! :) krysser alt jeg har, jenta mi.
SvarSlettTakk for en sinnsykt bra tur! Håper vi får til noe lignende igjen!
Utrolig glad i deg
stoooor klem