Hjernesvulst

Jeg og pappa dro på hagemøbelshopping i Bærum for å få tankene over på litt andre ting. Koselig å få litt far-dattertid etter gammelt. Han svidde av 20 lapper på terassemøbler til den nye leiligheten til han og mamma, deretter dro vi på besøk til Lovisenberg.

Med en gang jeg kom inn i rommet merket jeg at alt blodet forsvant fra hodet og jeg måtte gjentatte ganger legge meg ned på gulvet for å ikke besvime. Mamma var fjern, men tilstede. Hun er veldig vanskelig å lese. Jeg aner ikke hvor følelsene hennes er nå, men jeg vet i allefall at hun ikke lider fysisk.

Legen og en sykepleier kom inn og fortalte at det mest sannsynlig er svulst på hjernen som skyldes forandringene hos mamma. Det hørtes nærmest ut som en dødsdom i mine ører. Det må være helt forjævlig for pappa og vite at kona hans lider av det samme som hans far led av før han døde.

Jeg er overrasket over hvor sterk jeg klarte å være. Jeg gråt ikke på sykehuset eller foran pappa, men først da jeg satte meg inn i bilen til Kristoffer. Vet ikke hva jeg skulle gjort uten han akkurat nå. Han er den eneste grunnen til at jeg ikke bryter fullstendig sammen. Jeg vil være sterk for pappa og Mona. Eric har jeg ikke møtt etter at jeg kom hjem, så vet ikke hvordan han har det. Forhåpentligvis kan vi ta en middag alle sammen i løpet av uken.

Akkurat nå kunne jeg ønske at jeg var religiøs. Da kunne jeg kanskje sett litt anderledes på ting, men det klarer jeg ikke. Mamma er altfor ung til og dø!